Lærerens mandat og mange oppgaver

Ordet mandat kommer av det latinske ordet mandatum, og betyr noe som er betrodd en. I læreryrket kommer mandatet fra foreldrene og samfunnet.

I denne økten med pedagogikk snakket vi en del om forfatter og lektor Inge Eidsvåg. En mann som virkelig brenner for sitt fag. Han har skrevet De ti bud for lærere, noen bud jeg absolutt vil si er veldig viktige å følge når en er lærer. Han får veldig klart frem at det nytter ikke og bare kunne sitt fag, enn må kunne undervise i det på en måte som gjør det interessant for elevene.”- Å være lærer er ingen jobb! En lærer må gløde”, sier Inge Eidsvåg. ”- Å være lærer handler først og fremst om å gi barn lyst til å lære og mot til å leve.” Jeg vil si at å være lærer er en jobb, men det er en jobb du må virkelig må brenne for, å være lærer en er livsstil.

”– Læreryrket er spesielt. Jeg vil gå så langt å si at det nesten handler om å ha et kall. Å være lærer handler om noe av det viktigste i et samfunn. Vi har påtatt oss å danne mennesker”, dette sier Inge Eidsvåg. Dette er ord jeg er enig i. I dagens samfunn så er det lærere som danner mennesker. Når et barn våkner om mårene så er det rett på skolen. Der er de i mange timer hver dag og de eneste voksne de ser da er lærerne på skolen. Og selv om du vil det eller ikke da så blir du en rollemodell som lærer. Klart foreldrene også spiller inn, men når barnet kommer hjem etter en lang skoledag så er det gjerne fritidsaktiviteter som står på planen og de får heller ikke da være med sine foreldre. Mange familier har det nok slik at den eneste tiden på dagen hele familien er samlet er til middag eller kvelds.

Hovedansvaret når det gjelder å oppdra et barn ligger på foreldrene, men som lærer er det en viktig del av arbeidet å hjelpe til. Det er viktig å holde god kontakt mellom lærer og elev. Men det er også viktig å holde kontakten mellom lærer og foresatte.

Noe jeg har forstått som er veldig viktig er at en lærer forbereder å planlegge sin egen undervisning. Det er ikke bare uke til uke som skal planlegges, det er hele år som skal planlegges om gangen. Og disse årsplanene må stemme overens med læreplanene.

Etter hver pedagogikk time vi har så skjønner jeg hvor viktig dette egentlig er. Om jeg tenker litt tilbake så kan jeg huske mange forskjellige lærere og det er nok ikke alle som har vært like flinke å undervise på en pedagogisk måte.

Jeg tror at det kommer til å bli en stor utfordring i min egen lærerrolle å planlegge økter som flest mulig elever for størs mulig utbytte av. Det å planlegge med tråd med lover og læreplaner tror jeg egentlig ikke blir noe stort problem. Lovene og læreplanene har du jo foran deg, men hvordan skal du kunne få de ut i livet? Det kommer nok til å bli utfordringen. De ukene jeg har vært uti praksis har jeg fått prøve meg når det gjelder planlegging. Timene jeg har hatt vil jeg si at har jevnt over gått greit. Men spørsmålet er om alle elevene fikk noe ut av det. Ble det for vanskelig for de svake og for lett for de sterk? Det er her tilpasset opplæring kommer inn og det nok det som kommer til å blir den største utfordringen når jeg blir ferdig utdannet som lærer. Hvordan skal jeg klare å tilpasse undervisningen i en klasse med 20-30 elever?

Det er et enormt ansvar som ligger på lærere. De skal ikke bare undervise elevene med de har også en ”utvidet” lærerrolle som består av omsorgsarbeid. Jeg synes det er veldig viktig at alle elevene skal føle seg sett, ikke bare gi oppmerksomhet til de som ønsker det, men også til de mer stille elevene som ikke krever oppmerksomhet. Også det å støtte foreldrene i omsorgsarbeidet er viktig, det er ikke alltid at alle foreldre klarer å gjøre dette helt alene og da er det bra at de kan stole på at læreren hjelper litt til.

Det er fem grunnleggende kompetanser som skal ligge til grunn for all opplæring i skolen uansett fag eller nivå.
· Å kunne uttrykke seg munntlig
· Å kunne utrykke seg skriftlig
· Å kunne lese
· Å kunne regne
· Å kunne bruke digitale verktøy

En lærer jeg husker godt

Om jeg skal velge meg ut en lærer jeg husker godt så må det bli læreren jeg hadde fra første klasse til syvende klasse.

Hun hadde krøllete blondt kort hår. Hun var lang og tyn, ett lunt smil og store øyenlokk med mye øyenskygge.

Alltid rettferdig mot oss og bestandig i godt humør. Hun hadde ingen egne barn så hun behandlet oss som sine.

Var det noen som ikke forstod noe eller følte seg litt utenfor var hun alltid der til unnsetning. Hele klassen følte seg trygge på henne. Og alle likte henne svært godt.

Men som de aller fleste barn var vi veldig opptatte av å finne små feil ved henne. Det var ikke rare greiene vi fant, men hun hadde veldige hårete legger, ett lite mellomrom mellom fortennene og innimellom også dårlig ånde. Og var det den dagen med dårlig ånde så var dette det store samtaleemnet i friminuttene og på veien hjem.

Selv om vi på den tiden ikke ville innrømme at hun var en fantastisk god lærer så viste vi å sette pris på henne. På hennes 40års dag samlet klassen seg på tjue utenfor skolen, alle hadde to store røde roser hver. Det var noen i klassen som gikk i korpset så de gikk fremst og spilte bursdagssangen, vi andre gikk bak og sang. Så begynte vi å marsjere oppigjennom byggefeltet der hun bodde. Da vi nådde fram utenfor stoppet vi og sang så høyt vi kunne. Etter en stund kom ett trøtt trynet til synet mellom gardinene for å sjekke hva som stod på. Der stod vi alle tjue i finstasen og overrasket henne.

Når jeg tenker tilbake på denne læreren dokker det opp mange gode minner. Det var en lærer med mange gode kvaliteter, vi følte oss trygge og ivaretatt. Noe som er enn forutsetning for å være en god lærer. Hennes metoder og måter å gjøre ting på håper jeg gjenspeiler seg den dagen jeg blir lærer. Da vil både det menneskelige og det faglige bli ivaretatt.