Refleksjonsnotat

Da er tiden kommet for å skrive det siste innlegget i bloggen for i år. Det har vært et interessant år med pedagogikk og jeg har lært veldig mye! Mye å tenke gjennom, mye å gjøre, mye og lese og mye å skrive. Bloggen har vært til god hjelp gjennom året. Hadde jeg bare hatt forelesningene og ferdig med det ville jeg nok ikke tenkt like mye over ting som jeg må gjøre når jeg blogger. Da må jeg sette meg inn i fagstoffet og gå gjennom forelesningen på nytt, noe jeg lærer mye av! Først så jeg vel egentlig på bloggingen som litt slit, men etter hvert så jeg verdien i det og håper vi kan fortsette med bloggingen til neste år.

Jeg så kanskje for meg at pedagogikk var et fag med mye tørr teori med kjedelige forelesninger hvor vi kun satt å så frem. Slik har det ikke vært, klart det har vært forelesninger med de aller fleste har vært inspirerende og nyttige. Det har også vært stor variasjon, med gruppearbeid og oppgaveløsning i øktene. IKT er også noe som har gjort pedagogikkfaget interessant, arbeidet med barn og nye medier, animasjoner og sammensatte tekster har lært meg nye ting jeg kan ta med meg videre i undervisningen.
Pedagogisk grunnsyn var temaet i den første oppgaven vi hadde. Her skulle vi sammen i praksisgruppen finne ut hvilket pedagogisk grunnsyn vi hadde. Det var en vanskelig oppgave og det var kanskje litt tidlig for meg å danne meg noe grunnsyn. Vi klarte ikke helt å bestemme oss for hvilket grunnsyn som skulle ligge til grunn. Nå etter mer undervisning, lesning og praksis har jeg endret mitt syn litt. Jeg har vel egentlig alltid tenkt det å gjennomgå stoff og så la elevene jobbe selv med det er den beste måten å undervise på. Grunnen til det er kanskje at det er slik jeg har selv blitt undervist på i alle år. Etter at vi hadde om undersøkelseslandskap er jeg ikke lenger så sikker, på denne måten finnes elevene ut av mer selv, og jeg vil tro at de lærer mer om dette og husker det på en annen måte enn om læreren står fremme på tavla og går gjennom stoffet. Men klart skal det være variasjon i undervisningen.

I praksis har jeg fått mange gode erfaringer og utfordringer. Det er ikke alltid like lett å huske på at det er det positive som skal bli fokusert på. Lett er det også å gi de urolige elevene og ”urokråkene” all oppmerksomhet og ”glemme” elevene som ikke gjør så mye utav seg. Praksis har gjort meg mer sikker på at det er lærer jeg vil bli. Jeg syns det er kjekt å undervise og det er gøy å være med barn.

Oppgavene vi har hatt gjennom året har vært relevante for yrket. Casen om Mons og det yrkesetiske seminaret har kanskje vært oppgavene jeg lærte mest av. Det er bra å jobbe konkret med fagstoff, det lærer jeg mye av.

Etter oppgaven vi hadde om motivasjon har jeg forstått at det ikke nytter med kun ytremotivasjon og belønninger. En elev må ha indremotivasjon. Som lærer må du kunne finne ut hva som gjør at elevene ikke er motiverte, og etter en har funnet ut av det jobbe med å snu det slik at motivasjonen kommer på topp! Dette kommer nok til å bli en stor utfordring.

Jeg har tre år igjen med skole og praksis. Etter disse tre årene håper jeg at jeg er klar til å gå ut som lærer. Det er ikke nok å bare bli lærer jeg vil bli en god lærer, en lærer som er flink til å formidle stoff på en måte som gjør elevene interesserte og lyst til å lære og ikke minst en lærer som klarer å tilrettelegge undervisningen slik at alle kan lære på sitt nivå.

Da var den siste bloggen for i år skrevet. Det føles litt godt, et skritt nærmere sommer, det skal bli herlig! Håper på at det er Birgit vi får se til første pedagogikk time neste år (og klart hele året gjennom). God sommer!

Skolefrokost

Skolefrokost på Børtveit var en god avslutning på pedagogikk faget for i år. Det var en god frokost med god mat og kjekk prat! Etter maten fikk vi litt informasjon om hvordan sluttføringen i pedagogikk skulle bli gjort. Det kommer til å bli noen hektiske dager fremover mot sommerferien.

Etter at vi hadde ryddet opp gikk vi til auditoriet for å se på de sammensatte tekstene vi lagde i vinter. Det var gøy å se hvordan de forskjellige gruppene hadde lagt sin presentasjon. Det var en god blanding av gamle og nye barnebøker.

Nå er jeg spendt på hvordan pedagogikk faget blir neste år! Men først en lang og god sommerferie!

Veiledning og vurdering

Veiledning er viktig. Formålene med veiledning er mange. Det som jeg vil si at er viktigst er å fremme motivasjon hos den du veileder. Læring og utvikling skjer gjennom veiledning, feedback, feedforward og gjennom læringsstøttende kommentarer.

I økta tok vi opp begrepet veileder. Hva er et godt ord for det på nynorsk? Vegleiar, rettleiar eller vegvisar. Jeg synes at ”vegvisar” er et passende begrep. En veileder skal vise veien for den som blir veiledet. Er den som blir veiledet på rett spor vil veilederen føre han videre på den rette veien, er den som blir veiledet på feil spor vil veilederen forsøke å vise/ få personen til å forstå hvordan han/hun skal komme på rett spor. Derfor ”vegvisar”.

Veiledning forutsetter dialog. Det er både et saksforhold og en relasjon. Saksforholdet tilhører den som blir veiledet, relasjonen er likeverdig, men den er ofte asymmetrisk. Den som veileder har mer kompetanse på det området enn den som blir veiledet. Noe annet ville kanskje ikke fungert så bra. Det er viktig at den som blir veiledet har tiltro til den som veileder og stoler på det som blir sagt. Om den som blir veiledet ikke har noe tillitsforhold til den som blir veiledet.

Som veileder er det ikke bare råd som skal bli gitt. Det å være utforskende sammen med den som blir veiledet er viktig. Også det og stille de gode spørsmålene som kan få de på rett vei. Det med de gode spørsmålene synes jeg at er litt vanskelig. Det er ikke alltid like lett å stille et godt spørsmål. Ofte er det nok lettest og bare gi svaret rett oppi fanget på elevene, men da vil ikke elevene lærer noe. Om de gode spørsmålene blir stilt må eleven tenke selv og på den måten selv komme frem til et svar. Noe eleven vil lære mye mer av. En veileder må også korrigere. Her er det viktig å ikke bare fokusere på det negative, det vil knekke motivasjonen. Alltid begynne med noe positivt, så trekke frem det som er negativt. Etter det negative/forbedringspotensiale, må det komme noe mer positivt slik at den som blir veiledet sitter igjen med følelsen av at ”dette er noe jeg mestrer”.

Vurdering skjer på flere nivå når det gjelder skoler. Samfunnsnivå med internasjonale tester, nasjonale prøver og eksamensresultat er det som blir vurdert. Ut i fra dette kan man se hvordan skolene ligger i forhold til faglig kompetanse til hverandre. Skolenivå med intern/ekstern skolevurdering, resultat på vitnemål og kompetansebevis. Her er også samfunnsnivået inkludert. På individnivå, som inkluderer både samfunnsnivå og skolenivå er det kartleggingsprøver og vurdering av ulike aktiviteter som blir vurdert.

Jeg synes at det er viktig at elever blir testet jevnlig i sine ferdigheter, gjennom for eksempel målprøver. På denne måten kan læreren se hvordan elevene ligger og ut i fra det vite hva de forskjellige elvene trenger å jobbe med.

Det er mange elever som ikke får god nok vurdering og veiledning på barnetrinnet. Her blir de kanskje roset opp i skyene uten at de egentlig ”fortjener” det. Da vil det bli en tøff overgang til ungdomskolen med karakterer som faktisk viser hvilket nivå du ligger på. Så selv om man skal si positive ting må man ikke gi elevene et urealistisk bilde på egen kompetanse slik at de får en tøff overgang.

Tilpasset opplæring

Alle elver i den norske skole har rett til tilpasset opplæring. I 1998 ble tilpasset opplæring lovfestet. For at det skal bli gjennomført tilpasset opplæring for alle elever må kompetansemålene brytes ned og formuleres på en måte som gjør det mulig for elevene å vite når de faktisk har nådd målet. For å få dette til må læreren ha god kjennskap til faget sitt og kulle skille mellom måloppnåing på høyt nivå i forhold til lavt nivå. Og ut ifra det sette opp ulike mål til hver enkelt elev.

Om det skal foregå tilpasset opplæring i en klasse så må man differensiere. Differensiering handler om å ta hensyn til hver enkelt elev sine forutsetninger og behov når det er bestem hvordan undervisningen skal organiseres og gjennomføres. Vi gikk gjennom to forskjellige måter å differensiere på, den første var organisatorisk differensiering. Her skal elevene fordeles etter evner og prestasjonsnivå. Her blir det tatt utgangspunkt i at ”like barn leker best”. Den andre måten var pedagogisk differensiering, her skal tilpassningen skje innen for vanlig klasse eller gruppe. Utgangspunktet her er at barn har ulike forutsetninger og undervisningen må ta hensyn til tempo, nivå og bredde til den enkelte elev. Når jeg hører ordene tilpasset opplæring tenker jeg på de ”svake” elevene, men det er jo like mye de ”sterke” elevene som trenger det. For de ”sterke” blir ikke motiverte av å gjøre oppgaver som ikke passer til deres nivå. Alle elever må få følelsen av mestring, og for å få en følelse av mestring må elevene oppnå progresjon.

Saken om ettergivenhet som undervisningsstrategi var en stygg sak. Det å senke kravene og redusere forventningene til hva elevene skal prestere er ikke noen god måte å drive tilpasset opplæring. Lærere som bruker ettergivenhet som undervisningsstrategi tar ikke opp vanskelig stoff, dermed blir det ikke nødvendig å differensiere. Det er klart at mange lærere går til angrep på rapporten til Dale og Wærness, for det er jo ikke flertallet av lærere dette gjelder. Det som sjokket meg var at det var mange lærere i den videregående skolen som faktisk innrømte at dette var realiteten. Dette må den norske skolen gjøre noe med. Ettergivenhet som undervisningsstrategi er ikke noen god strategi!

I siste del av økten fikk vi et oppdrag. Oppdraget gikk ut på at vi i grupper skulle skissere fire mulige måter å gjennomføre tilpasset opplæring på. Etter at vi hadde laget fire forslag skulle vi velge et av dem å planlegge et undervisningsopplegg med tanke på nivå, fag og gruppe.
Her er de fire forslagene som jeg, Line, Marianne og Maria lagde:

1) Dele opp klassen, eventuelt trinnet i forskjellige grupper etter nivå med utgangspunkt i en kartleggings prøve. Elevene vil selvsagt ha muligheten for å stige og synke i nivå.
2) Arbeidsprogram, for hele klassen, grupper eller enkeltelever. Forskjellige arbeidsprogram med forskjellig vanskelighetsgrad.
3) Dele klassen inn i MI-grupper, med tilpassede oppgaver til hver intelligens.
4) Elevene får individuelle mål med oppfølging fra lærer.

Vi valgte å jobbe videre med vårt første forslag. Denne måten å drive tilpasset opplæring hadde vi alle erfaring med etter praksis. Faget vi tok utgangspunkt i var matematikk. Etter en kartleggings prøve i matematikk vil læreren ha en noenlunde oversikt over nivået til de forskjellige elevene å kunne dele de opp i grupper ut i fra det. I praksisperioden delte vi to klasser på 6. trinn inn i tre forskjellige grupper. Gul gruppe for elevene på høyeste nivå, rød gruppe for de elevene som var litt svakere i matematikk. Den tredje gruppen av elever var på emnekurs, her var elevene som trengte litt ekstra trening innen de forskjellige emnene i matematikk. Elevene som fant ut at det var for lett eller for vanskelig byttet gruppe. Dermed ble det ikke organisatorisk differensiering, men pedagogisk

Yrkesetikk Seminar

Da var yrkesetikk seminaret over. De tre dagene har vært veldig lærerrike. Den første dagen startet med litt undervisning. Taushetsplikten var et av temaene som kom opp. Mange yrkesgrupper som er pålagt taushetsplikt og læreryrket er et av dem. Vi må være forsiktige og tenke over hva vi sier å til hvem vi sier det til.

Læreren skal ikke gi informasjon om/snakke om (ting som ikke passer seg, viktig å bruke sunn fornuft) sine elever. Taushetsplikten gjelder livet ut, også om man slutter i jobben. Overholder man ikke taushetsplikten kan man havne i fengsel. Om en lærer mener at noe er så alvorlig at det er nødt til å bli gjort noe med så har han/hun meldeplikt. Noen eksempler på dette er om det er mistanke om omsorgssvikt, om det er liv, eller helse i fare. Her er det vanskelig å vurdere hva som er så alvorlig at en faktisk må bryte sin taushetsplikt og bruke meldeplikten. Her kan man trekke inn plikt etikk og konsekvens etikk..

Etter undervisningen ble vi delt inn i grupper på tvers av klassene. Jeg var på gruppe med Gunnar og Cato fra A klassen. Det er veldig greit å jobbe i praksisgruppene til vanlig, men det var kjekt å bli kjent med flere fra A klassen.

De fire forskjellige casene vi fikk utdelt var reelle, det gjorde at vi kunne sette oss inn i sakene og dermed tenke på hva vi selv ville gjort om vi hadde havnet opp i en lignende sak. Konsekvensetikk og pliktetikk ble det lagt stor vekt på. Så når den muntlige eksamenen i KRL ikke kommer om så alt for lenge, vet jeg forskjellen.

Når vi arbeider med oppgaver på denne måten blir det mer ”virkelig”, vi klarer å sette oss selv i situasjonen og klarer å trekke inn teori. Vi valgte å sette av mest tid til case 4. Dette var casen om Jørgens dilemma. Her var det mye å ta tak i å diskutere. Jeg vil tro at dette er en problemstilling flere lærere kan havne opp i . Flertallet mot mindretallet. Jeg lærer mye bedre når jeg får brukt teorien til noe, ikke når jeg sitter og leser i en bok. Jeg hatt stort utbytte av disse tre dagene med yrkesetikk!


Etter arbeidet med casene laget vi 10 yrkesetiske bud for lærere:

Yrkesetiske bud for lærere

1)Læreren må forvalte sin makt i samsvar med lovverk, erkjenne grunnverdier og banets rett til likeverdig behandling
- Læreren må ikke misbruke sin makt som lærer, behandle alle elever likeverdig.

2)Læreren er en omsorgsperson og skal alltid tenke på elevens beste.
- Som lærer er du en omsorgsperson og må opptre som en, kanskje spesielt i småskolen.

3)Læreren må gå foran som et godt forbilde både ovenfor elever og foreldre.
- Elevene ser opp til læreren, de blir påvirket av lærerens meninger og handlinger.

4)Læreren har alltid taushetsplikt og opplysningsplikt. Dette må opprettholdes både ovenfor foreldre elever og skole.
- Læreren skal ikke gi informasjon om/snakke om (ting som ikke passer seg, viktig å bruke sunn fornuft) sine elever. Er det noe som læreren mener at er nødvendig å gå videre med har læreren meldeplikt.

5)Læreren må kunne se enkelteleven i forskjellige situasjoner, og kunne gi god oppfølgning og tilpasset opplæring.
- Alle elever er forskjellige og har forskjellige forutsetninger, derfor er det viktig at læreren kan se den enkelte elev i forskjellige situasjoner. Gi god oppfølging og veiledning, om nødvendig gi tilpasset opplæring.

6)Læreren må kunne reflektere over egen kompetanse og kunne vurdere kvaliteten på opplæringen.
- Det er viktig at læreren hele tiden vurderer seg selv. Vurdere om undervisningen når frem til elevene. Kanskje stoffet er for vanskelig eller lett. Da må læreren kunne vurdere kvaliteten og legge om på undervisningen. Her er selvinsikt viktig.

7)Læreren skal ha et godt samarbeid med kollegaene, og kunne samarbeide med disse på en god måte i arbeidet med elevene i skolehverdagen.
- Dette er viktig for å skape et godt arbeidsmiljø og for å trives i jobben.

8) Læreren skal være både inspirerende og motiverende for elevene.
- En lærer må legge opp undervisningen slik at elevene blir motiverte og inspirerte til å lære nye ting.

9) Læreren skal sette krav til elevene og forvente faglig progresjon og sørge for at elevene hver dag skal oppnå en mestringsfølelse.
- Har ikke elevene noen mål de skal nå ser ikke elevene noen grunn til å jobbe hardt. Mestingsfølelse er viktig for elevenes selvbilde og det gir motivasjon til videre arbeid.

10) Læreren må vise vilje til å tenke i nye baner og prøve ut nye metoder.
- Om en lærer alltid legger opp undervisningen likt vil dette bli kjedelig for elevene, litt variasjon er bra.

På fredagen var det fremføring av de forskjellige casene. Det var veldig spennende å høre hvordan de forskjellige gruppene hadde løst casene. Selv om de fleste gruppene hadde nokså like svar på casene, ble det flere høylytte diskusjoner som kunne vart i timevis!

Refleksjon etter praksis uke 9,10 & 11

Da var den siste praksisperioden for i år over. En praksisperiode der jeg lærte mye. Målet mitt for denne perioden var at jeg skulle bli bedre på klasseledelse. Det ble jeg i løpet av disse tre ukene. Men det er mye igjen før jeg blir en virkelig god klasseleder. Øvelse gjør mester sier jeg!


Jeg ønsker at elevene jeg underviser skal like undervisningen. At de ikke skal ha den innstillingen som mange har at det er kjedelig på skolen. Derfor har jeg prøvd å legge opp til variert undervisning. Ikke alle timene ble like varierte og interessante, men jeg prøvde så godt jeg kunne.


Det som har vært greit i klassen vi har vært er at de aller fleste elevene er ivrige og liker å lære. De tenker mye og de kommer med mange gode og reflekterte spørsmål, som kan vippe en hver av pinnen. I mange klasser er det slik at om læren spør et spørsmål så kikker elevene i pulten å vil ikke svare. I denne klassen er det mange ivrige hender i været som vil svare på alle spørsmål.
Alle på praksisgruppen hadde hver sitt matematikk-kurs. Line hadde om tallforståelse, Marianne om addisjon, jeg om subtraksjon og Maria om multiplikasjon. Kursene var for de elevene som ikke var så gode på de forskjellige regnemåtene. Jeg begynte mitt subtraksjonskurs med å sette opp lette stykker uten låning i et plassverdisystem, for å vise elevene hvor enerplassen, tierplassen, hundrerplassen osv. er. Dette klarte de fleste elevene, men da det kom til å låne fra en plass til en annen var det ikke alle som klarte det like lett. Elevene fikk utdelt oppgaver, noen der de skulle sette stykkene opp og regne ut og tekstoppgaver. Tekstoppgavene gikk for det meste ut på penger f. eks: Du går inn i en butikk med 200 kroner og bruker 43 kroner på brus og 19 kroner på chips. Dette er en tekstoppgave som kan knyttes opp til dagliglivet. En oppgave elevene selv kan sette seg inn i å tenke at dette kan de faktisk få bruk for når de går i butikken. Da skjønner de som ikke kan subtrahere at dette er noe de kommer til å få bruk for hele livet.


Et rosignal er noe som er viktig å ha i en klasse har jeg nå erfart. I begynnelsen på disse tre ukene brukte jeg stemmen min på å få ro. Dette er som kjent ikke så veldig heldig for stemmen. Derfor er det å ha et signal om at det skal bli ro en bedre måte å signalisere på. I klassen jeg var i ble det brukt en liten bjelle. Denne fungerte veldig effektivt, det skulle ikke mange ring til for at hele klassen satt som lys. Men det falt meg ikke helt naturlig å bruke denne bjellen i begynnelsen. Jeg har aldri selv hatt en lærer som har brukt noe annet signal enn stemmen, det er kanskje derfor jeg ikke helt klarte å venne meg til dette i begynnelsen. Men etter at jeg hadde brukt bjellen noen ganger vendte jeg meg til det. Så neste praksis periode skal jeg med en gang avtale et rosignal i klassen, har de ikke et signal fra før så blir det nok en bjelle.

Spesialundervising

Spesialpedagogikk er interessant og noe vi har stor utbytte av å ha litt innsikt i. Når vi blir ferdige lærere vi jeg tro at vi alle kommer til å komme borti elever med et funksjonsvikt. Enten det er AD/HD, lese- og skrivevansker, psykiske problem og mobbing for eksempel. Elever som har funksjonssvikt har ikke de samme forutsetningene som andre. De må få tilrettelagt undervisning, i større eller mindre grad for å nå målene i Kunnskapsløftet.

Det å oppdage funksjonshemningen er viktig. På den måten kan eleven få tilrettelagt undervisning så tidlig som mulig. Om en elev begynner på skolen med en funksjonssvikt, uten at noen vet om dette: F. eks at en elev begynner i 1. Klasse med lese- og skrivevansker. Da er det viktig at læreren vet hva som kjennetegner de mest kjente funksjonssviktene slik at problemet blir tatt tak i så tidlig som mulig. Også det å vite hva du skal gjøre om du mistenker, eller oppdager at en elev har en form for funksjonssvikt. Noe jeg ikke viste, var at om du mistenker at en elev har lese- og skrivevansker, så skal du sende eleven til øyenlegen.

Noe jeg tror er veldig viktig for elever med en funksjonssvikt er at de må føle mestring. Føler ikke eleven mestring vil det bli en lang tøff skolegang.

Dyskalkuli var et nytt begrep for meg. Elever med ”tallforbi”. De forstår ikke meningen bak tall og regneoperasjoner. De skjønner ikke hvordan de skal løse tekstoppgaver. Dyskalkuli kommer ofte sammen med andre lærevansker. Elver med dette trenger mye konkretisering i matematikkundervisningen for å kunne forstå logikken bak tallene og regneoperasjonene.

Det var bra vi valgte nettopp spesialundervisning til vår ønskeøkt. Dette ble en økt med mye lærdom, lærdom som vi kommer til å få bruk for senere.

Artikkelen ” Integrering ikke alltid best” (www.forskning.no (1.10.00)) var interessant. Den fikk meg til å tenke. Jeg er ening med tittelen, integrering er nok ikke alltid best. Om skolen ikke har nok kunnskaper og resurser til å ha en elev med en funksjonshemning er det nok bedre å la han/hun gå på en spesialskole der den oppfølgingen som er nødvendig blir gitt. På den andre side; Om de funksjonshemmede går på spesialskoler vil det ikke lenger blir vanlig med funksjonshemning, fordi vi ikke lenger ser dem i hverdagen. Dette kan forverre situasjonen og de vil kanskje bli mindre integrerte.

I brennpunkt episoden om ”De umulige barna”Det kan ikke være lett å ha et barn som har ADHD. Et barn som er i aktivitet så si hele tiden. De som er rundt blir slitt ut. Selv om det er stor risiko når det gjelder ADHD medisin er det mange som velger å medisinere barna. Noen eksempler på bivirkninger kan være; selvmordstanker, nedsatt matlyst, kvalme, tretthet og leverskader. Det er nok mange foreldre som ikke ser noen annen utvei enn å medisinere barnet.