Tilpasset opplæring

Alle elver i den norske skole har rett til tilpasset opplæring. I 1998 ble tilpasset opplæring lovfestet. For at det skal bli gjennomført tilpasset opplæring for alle elever må kompetansemålene brytes ned og formuleres på en måte som gjør det mulig for elevene å vite når de faktisk har nådd målet. For å få dette til må læreren ha god kjennskap til faget sitt og kulle skille mellom måloppnåing på høyt nivå i forhold til lavt nivå. Og ut ifra det sette opp ulike mål til hver enkelt elev.

Om det skal foregå tilpasset opplæring i en klasse så må man differensiere. Differensiering handler om å ta hensyn til hver enkelt elev sine forutsetninger og behov når det er bestem hvordan undervisningen skal organiseres og gjennomføres. Vi gikk gjennom to forskjellige måter å differensiere på, den første var organisatorisk differensiering. Her skal elevene fordeles etter evner og prestasjonsnivå. Her blir det tatt utgangspunkt i at ”like barn leker best”. Den andre måten var pedagogisk differensiering, her skal tilpassningen skje innen for vanlig klasse eller gruppe. Utgangspunktet her er at barn har ulike forutsetninger og undervisningen må ta hensyn til tempo, nivå og bredde til den enkelte elev. Når jeg hører ordene tilpasset opplæring tenker jeg på de ”svake” elevene, men det er jo like mye de ”sterke” elevene som trenger det. For de ”sterke” blir ikke motiverte av å gjøre oppgaver som ikke passer til deres nivå. Alle elever må få følelsen av mestring, og for å få en følelse av mestring må elevene oppnå progresjon.

Saken om ettergivenhet som undervisningsstrategi var en stygg sak. Det å senke kravene og redusere forventningene til hva elevene skal prestere er ikke noen god måte å drive tilpasset opplæring. Lærere som bruker ettergivenhet som undervisningsstrategi tar ikke opp vanskelig stoff, dermed blir det ikke nødvendig å differensiere. Det er klart at mange lærere går til angrep på rapporten til Dale og Wærness, for det er jo ikke flertallet av lærere dette gjelder. Det som sjokket meg var at det var mange lærere i den videregående skolen som faktisk innrømte at dette var realiteten. Dette må den norske skolen gjøre noe med. Ettergivenhet som undervisningsstrategi er ikke noen god strategi!

I siste del av økten fikk vi et oppdrag. Oppdraget gikk ut på at vi i grupper skulle skissere fire mulige måter å gjennomføre tilpasset opplæring på. Etter at vi hadde laget fire forslag skulle vi velge et av dem å planlegge et undervisningsopplegg med tanke på nivå, fag og gruppe.
Her er de fire forslagene som jeg, Line, Marianne og Maria lagde:

1) Dele opp klassen, eventuelt trinnet i forskjellige grupper etter nivå med utgangspunkt i en kartleggings prøve. Elevene vil selvsagt ha muligheten for å stige og synke i nivå.
2) Arbeidsprogram, for hele klassen, grupper eller enkeltelever. Forskjellige arbeidsprogram med forskjellig vanskelighetsgrad.
3) Dele klassen inn i MI-grupper, med tilpassede oppgaver til hver intelligens.
4) Elevene får individuelle mål med oppfølging fra lærer.

Vi valgte å jobbe videre med vårt første forslag. Denne måten å drive tilpasset opplæring hadde vi alle erfaring med etter praksis. Faget vi tok utgangspunkt i var matematikk. Etter en kartleggings prøve i matematikk vil læreren ha en noenlunde oversikt over nivået til de forskjellige elevene å kunne dele de opp i grupper ut i fra det. I praksisperioden delte vi to klasser på 6. trinn inn i tre forskjellige grupper. Gul gruppe for elevene på høyeste nivå, rød gruppe for de elevene som var litt svakere i matematikk. Den tredje gruppen av elever var på emnekurs, her var elevene som trengte litt ekstra trening innen de forskjellige emnene i matematikk. Elevene som fant ut at det var for lett eller for vanskelig byttet gruppe. Dermed ble det ikke organisatorisk differensiering, men pedagogisk