En lærer jeg husker godt

Om jeg skal velge meg ut en lærer jeg husker godt så må det bli læreren jeg hadde fra første klasse til syvende klasse.

Hun hadde krøllete blondt kort hår. Hun var lang og tyn, ett lunt smil og store øyenlokk med mye øyenskygge.

Alltid rettferdig mot oss og bestandig i godt humør. Hun hadde ingen egne barn så hun behandlet oss som sine.

Var det noen som ikke forstod noe eller følte seg litt utenfor var hun alltid der til unnsetning. Hele klassen følte seg trygge på henne. Og alle likte henne svært godt.

Men som de aller fleste barn var vi veldig opptatte av å finne små feil ved henne. Det var ikke rare greiene vi fant, men hun hadde veldige hårete legger, ett lite mellomrom mellom fortennene og innimellom også dårlig ånde. Og var det den dagen med dårlig ånde så var dette det store samtaleemnet i friminuttene og på veien hjem.

Selv om vi på den tiden ikke ville innrømme at hun var en fantastisk god lærer så viste vi å sette pris på henne. På hennes 40års dag samlet klassen seg på tjue utenfor skolen, alle hadde to store røde roser hver. Det var noen i klassen som gikk i korpset så de gikk fremst og spilte bursdagssangen, vi andre gikk bak og sang. Så begynte vi å marsjere oppigjennom byggefeltet der hun bodde. Da vi nådde fram utenfor stoppet vi og sang så høyt vi kunne. Etter en stund kom ett trøtt trynet til synet mellom gardinene for å sjekke hva som stod på. Der stod vi alle tjue i finstasen og overrasket henne.

Når jeg tenker tilbake på denne læreren dokker det opp mange gode minner. Det var en lærer med mange gode kvaliteter, vi følte oss trygge og ivaretatt. Noe som er enn forutsetning for å være en god lærer. Hennes metoder og måter å gjøre ting på håper jeg gjenspeiler seg den dagen jeg blir lærer. Da vil både det menneskelige og det faglige bli ivaretatt.